1. Når ordet konkurranse brukes i lovforslag og forarbeider bør det fremgå om man mener en arrangert konkurranse/tevling eller konkurranse i annen betydning, som konkurransesituasjon om den enkelte kontrakt, konkurranse som markedsstruktur eller konkurranse som markedsdannende prosess.
2. Konkurranse bør ikke angis som et prinsipp. Det er for vagt og flertydig. Loven bør heller ha samme regel og ordlyd som i anskaffelsesdirektivet artikkel 18 nr. 1 annet avsnitt og forsyningsdirektivet artikkel 36 nr. 1 annet avsnitt.
3. Utvalget bør ha et bevisst forhold til hvilke antakelser man legger til grunn om markedsadferd hos innkjøpere hos offentlige oppdragsgivere vs innkjøpere hos private foretak. Se til sammenligning NOUen fra 1972 hvor utvalget undersøkte innkjøpspraksiser i private foretak, og NOU 2014:4 som har en (veldig tynn) analyse. Et sentralt spørsmål i den sammenheng er: Vil offentlige innkjøpere gjøre kostnadseffektive innkjøp om de får frihet fra reguleringer, eller må innkjøpere i offentlige foretak underlegges lovreguleringer for å makte å gjøre kostnadseffektive innkjøp? Alminnelige markedsteori tar som utgangspunkt at kjøpere generelt vil styre mot kostnadseffektive avtaler fordi de handler ut fra egeninteresse. Når innkjøpere i store private foretak foretar kjøp på vegne av virksomheten (til syvende og sist på vegne av aksjonærene), antar man at innkjøperne vil inngå kostnadseffektive avtaler på vegne av virksomheten. Antakelsen er videre at fravær av å regulere markedsadferden vil styre mot kostnadseffektive kontrakter for virksomhetene, og motsetningsvis at reguleringer av markedsadferden vil vanskeliggjøre målet om kostnadseffektivitet (men kan være begrunnet i andre gode og nødvendige formål, som å hindre underslag, korrupsjon, vennetjenester, m.v). Hvis man tar det samme utgangspunkt for innkjøpere ansatt i offentlige institusjoner som innkjøpere ansatt i private institusjoner, vil reguleringer av offentlige anskaffelser som begrenser innkjøpernes frihet presumptivt være negativt for kostnadseffektiviteten (men kan likevel være nødvendig ut fra andre formål, som miljø, rettssikkerhet, hindre nasjonalitetsbasert diskriminering, osv). Det sentrale her er at man må være bevisst på hvilken antakelse man legger til grunn, for det har stor betydning for reglenes begrunnelse og formål. Norske reguleringer av offentlige anskaffelser har siden 1822 lagt til grunn at innkjøpere i offentlige institusjoner vil styre mot kostnadseffektivitet på omtrent samme vis som innkjøpere ansatt i private institusjoner, og man valgte da å ha regler som var fleksible og ikke ga rettigheter til leverandører. Gjennom 1990-tallet endret dette seg, uten at det i NOUene, proposisjonene og komitéinnstillingene fremgår særlig klart at man endret antakelse om at offentlige innkjøpere, i motsetning til private, vil opptre ineffektivt ved frihet og fleksibilitet, eller hvorfor man endret antakelsen.
4. Utvalget bør ta til ordet for at termen «innkjøpsfaglig skjønn» bare brukes om evalueringen av tilbudene opp mot konkurransegrunnlaget. Når oppdragsgivere inngår avtaler etter anbudskonkurranser skjer det over, rettslig sett, tre faser: (1) Etablering av konkurransen gjennom kunngjøring av konkurransegrunnlaget, (2) tilbud og (3) evaluering/aksept. Når konkurransen etableres har oppdragsgivere frihet til å lage anbudskonkurransen slik man vil innenfor lovens regler, mens ved evalueringsfasen er oppdragsgiver nettopp ikke fri – oppdragsgiver er bundet/forpliktet av konkurransegrunnlaget. Ved evalueringen gir det god mening å tale om innkjøpsfaglig skjønn, som parallell til fritt forvaltningsskjønn, fordi man anvender normer (konkurransegrunnnlaget) på et faktum (tilbudene), og den vurderingen er vel så kommersiell som rettslig. Det gjør det ikke ved etableringen av konkurransen, hvor man i liten grad har normer som regulerer hva som skal kjøpes og man ikke har noe bestemt faktum, bare mer eller mindre gode antakelser om leverandører vil være interessert i delta i anbudskonkurransen. Dette bør lovutvalget forsøke å klargjøre – om så bare av pedagogiske hensyn for de mange som skal anvende reglene fremover.
Innspillene hører kanskje bedre med til del 1 enn del 2, men sender de nå inn likevel.